Her er alt du trenger å vite om CT- og MR-avbildning

Medisinsk avbildning i dag har kommet så langt at det er umulig å tenke seg å drive en helseinstitusjon uten bruk av flere forskjellige avbildningsmodaliteter. For å maksimere fordelene ved medisinsk avbildning er det avgjørende å forstå det grunnleggende ved ulike typer medisinske bildeskanninger. I denne artikkelen vil vi diskutere de to hovedtypene av medisinsk skanning og bildeteknologien bak dem.

Hva er CT-avbildning?

CT står for computertomografi (datatomografi). Innen medisinsk avbildning er CT-skanning en av de mest utførte skanningene for diagnostiske formål. Enkelt forklart bruker CT-skanningen en roterende røntgenmaskin som er i stand til å ta bilder av kroppen din fra flere forskjellige vinkler. I likhet med røntgen bruker den strålingsenergi, som absorberes og reflekteres i ulik grad av kroppens ulike strukturer.

Hvordan lages CT-bildet?

CT-maskinen består av en sirkulær, smultringformet enhet, kalt et gantry. Pasienten ligger på et avbildningsbord som deretter sakte passerer gjennom dette gantryet. Det er en motorisert røntgenkilde som roterer rundt hele omkretsen av gantryet og sender ut flere smale røntgenstråler. Når en bestemt kroppsdel krysser tunnelen, går røntgenstråler inn i kroppen i alle retninger. Når røntgenstrålene passerer gjennom kroppen, fanges de opp av spesielle digitale røntgendetektorer i stedet for film. Røntgendetektoren inne i CT-skanneren er mer følsom enn tradisjonell røntgenfilm, og kan fange opp flere grader av fordelingstetthet.

Dataene fra detektoren overføres deretter til datamaskinen. Data oppnådd fra en fullstendig rotasjon av røntgenkilden rekonstrueres ved hjelp av matematiske teknikker. Det rekonstruerte bildet fremstår som et todimensjonalt tverrsnittsbilde, eller et «snitt», av kroppsdelen. Hvert snitt kan variere fra 1 mm til 10 mm i tykkelse, avhengig av hvilken type maskin som brukes. Neste rotasjon av kilden henter ut et annet snitt av kroppen. Flere slike rotasjoner forekommer inntil en serie snitt som representerer hele kroppsdelen er oppnådd. Disse snittene kan stables sammen for å oppnå et tredimensjonalt bilde av kroppsdelen.

Hvordan lese CT-bilder?

Å lese CT-bilder krever god kunnskap om anatomi og en god forståelse for orienteringen av forskjellige kroppsstrukturer. Det kreves noen års trening og studier for å lære hvordan man tolker en CT-skanning riktig og stiller en klinisk diagnose ut fra den. Det er imidlertid alltid nyttig å huske på følgende tips når en CT-skanning tolkes:

De fleste CT-bilder presenteres i tverrsnitt eller aksialt snitt. Se for deg pasientens kropp delt inn i flere skiver ved hjelp av en kutteskive som er parallell med bakken. Du ser på en av disse skivene som om du ligger på gulvet og stirrer oppover.

For å orientere deg, hold filmen foran deg og begynn ved den delen av bildet som ligger i klokken 9-posisjon. Dette er høyre, klokken 12 er anteriort (foran), klokken 3 er venstre, og klokken 6 er den posteriore (bakre) delen av tverrsnittet.

Når du er orientert i plan og retning, begynn å identifisere forskjellige strukturer som er til stede i et enkelt tverrsnitt. Å kjenne «fargen» som en bestemt struktur antar, er nyttig under identifikasjon. Ulike vev i kroppen absorberer forskjellige mengder stråling og sender ut resten. Mengden absorbert stråling måles som Hounsfield-enheter (HU). Vev med et høyere antall Hounsfield-enheter fremstår hvitere enn resten, mens vev med en lavere HU-verdi fremstår svartere. For eksempel absorberer ikke luft noen stråling (-1000 HU), og fremstår derfor helt svart. Bein absorberer derimot stråling fullstendig (1000 HU) og fremstår helt hvitt. Vann (0 HU) fremstår grått. Fett er en mørkere nyanse av grått enn vann (-70 HU), mens blod er en lysere nyanse av grått sammenlignet med vann (70 HU).

Hva er MR-avbildning? Hvordan produseres MR-bilder?

MRI (eller MR) står for magnetisk resonanstomografi. Det er en form for medisinsk avbildning som ikke krever bruk av stråling. I stedet bruker den en kombinasjon av kraftige magnetfelt, radiobølger og datateknologi for å skape et detaljert bilde av kroppens strukturer.

MR fungerer etter prinsippet om at kroppen din i stor grad består av vann. Vann består av hydrogen- og oksygenatomer. Hydrogenatomet, som består av et enkelt proton og et elektron, reagerer på prosessen som brukes under en MR-skanning.

MR-maskinen består av et tunnellignende lukket rør, der pasienten ligger under prosedyren. Dette røret huser en kraftig elektromagnet. Når pasienten ligger i det elektromagnetiske feltet, har hydrogenatomene inne i pasientens kropp en tendens til å innrette seg parallelt med dette magnetfeltet. Deretter påføres høyfrekvente radiobølger over magnetfeltet. Når disse radiobølgene treffer hydrogenatomene, blir protonene eksitert, og de begynner å spinne, noe som gjør at de mister sin innretting. Når radiobølgene slås av, prøver protonene å innrette seg etter magnetfeltet igjen. Ved å gjøre dette avgir protonene overskuddsenergien de fikk i form av et elektrisk signal. Dette fanges opp av MR-sensoren og behandles for å danne et digitalt bilde på datamaskinen.

Hvordan ser et MR-bilde ut? Hva er T1- og T2-vektede bilder i MR?

Når du leser om MR-bilder, kan du ha hørt begrepene T1-vektede sekvenser og T2-vektede sekvenser. Denne terminologien kommer fra typen MR-pulssekvenser som brukes på radiofrekvensbølgene for å lage MR-bildene. Disse sekvensene bestemmer faktisk hvordan et MR-bilde ser ut. I en pulssekvens kan forskjellige parametere variere. Noen av disse parameterne inkluderer:

• Tid til repetisjon eller TR (Time to Repetition): Dette er tiden det tar fra påføring av en eksitasjonspuls til neste eksitasjonspuls. Hvis TR er lang, har protonene nok tid til å slappe av og innrette seg etter magnetfeltet igjen. Hvis TR er kort, slapper ikke protonene helt av igjen, og det elektriske signalet de frigjør vil bli redusert.

• Tid til ekko eller TE (Time to Echo): Dette er tidspunktet da det elektriske signalet som frigjøres fra de spinnende protonene måles. Jo lengre TE, desto mer sannsynlig er det at det elektriske signalet vil bli redusert, da protonene ville ha gått tilbake til sin innretting.

T1-vektede sekvenser brukes oftest i MR-protokoller. Disse sekvensene har korte TE-er og korte TR-er. T1-vektede sekvenser skaper bilder som er lette å tolke anatomisk. I T1-vektede sekvenser får ulike vev forskjellige utseender, som følger:

• Fett har høy signalintensitet og fremstår hvitt.

• Væsker (som cerebrospinalvæske og urin) har lav signalintensitet og fremstår svarte.

• Muskel har middels signalintensitet og fremstår grått.

• Hjerne: Den grå substansen har middels signalintensitet og fremstår grå. Hvit substans har litt mer signalintensitet og fremstår hvitgrå.

• Paramagnetiske kontrastmidler, som gadolinium, fremstår hvite. Ved bruk av gadoliniumkontrast i en MR, er det mulig å bruke en «fettsupprimert» T1-sekvens, slik at kontrastmiddelet lett kan skilles fra fett, da begge disse fremstår hvite.

T2-vektede sekvenser har lange TR-er og lange TE-er. I T2-vektede sekvenser har vev følgende utseende:

• Væsker (som cerebrospinalvæske og urin) har høy signalintensitet og fremstår hvite.

• Muskel har middels signalintensitet og fremstår grått.

• Fett har høy signalintensitet og fremstår også hvitt, men er mindre hvitt sammenlignet med utseendet i T1-bilder.

• Hjerne: Den grå substansen har middels signalintensitet og fremstår grå. Hvit substans har litt mindre signalintensitet og fremstår mørkere grå i fargen.

T2-vektede sekvenser kan også tas i fettsupprimert modus. Dette muliggjør påvisning av ødem eller inflammatorisk væske i fettvev. I tillegg til dette finnes det en annen modus kalt «fluid attenuation»-modus (væskedemping). I denne modusen undertrykkes signalet som kommer fra normale kroppsvæsker. Dette er nyttig ved påvisning av hjerneødem, der signalet som kommer fra cerebrospinalvæske vil bli undertrykt.

En spesiell form for T2-sekvensering brukes i magnetisk resonans cholangiopankreatografi (MRCP), der TE er ekstremt lang. Dette gjør at signalet går tapt fra de fleste vev, og bare vev som beholder signalet i lange perioder, for eksempel væskefylte strukturer, vil bli oppdaget. Dette skjer vanligvis med strukturer i magen, som fremstår mer hyperintense enn de omkringliggende strukturene, og dette gjør at de lett kan skilles ut.

Forskjeller mellom CT- og MR-avbildning

CT- og MR-avbildning er de mest brukte avbildningsmodalitetene, og både pasienter og helsepersonell kan noen ganger synes det er vanskelig å velge mellom de to. De er imidlertid distinkte avbildningsalternativer. Noen fremtredende trekk forteller oss hvordan vi kan se forskjellen på MR- og CT-bilder:

De ovennevnte karakteristiske trekkene bør hjelpe legen med å velge den mest passende avbildningsmodaliteten i en bestemt klinisk situasjon.

Bruksområder for medisinsk CT-avbildning

CT-avbildning er nyttig for flekkdiagnostikk og i nødsituasjoner. Noen av de vanlige bruksområdene for CT-avbildning er fremhevet nedenfor:

• Benbrudd og andre problemer: CT-skanninger kan brukes til å oppdage bruddlinjer i bein, og for å oppdage erosjon av bein forårsaket av anatomiske eller patologiske strukturer.

• Patologiske lesjoner: CT er nyttig for å oppdage patologiske anomalier, som cyster og svulster. Det kan oppdage omfanget av invasjon av ondartede svulster.

• Blødninger og vaskulære lesjoner: CT kan oppdage indre blødninger, som intrakraniell eller subaraknoidal blødning. Det kan også brukes til å identifisere aneurismer og aterosklerotiske lesjoner. Dette er nyttig i nødsituasjoner, som hjerneslag, der umiddelbar behandling er nødvendig.

Bruksområder for medisinsk MR-avbildning

I medisinsk avbildning er MR mer nyttig når klarere bilder er nødvendig og større detaljer må visualiseres. Noen av de vanlige bruksområdene for MR-avbildning er fremhevet nedenfor:

• Leddavbildning: MR kan brukes til å vise forskyvninger av leddskiver. De kan også oppdage rifter og løsrivelser i leddbånd eller sener.

• Avbildning av hjerne og ryggmarg: MR kan oppdage skiveprolaps, multippel sklerose og andre hjernetilstander.

• Tarm- og mageavbildning: MR kan brukes til å avbilde tilstander som inflammatorisk tarmsykdom og levercirrhose.

Hvordan åpne CT-bilder? Hvordan vise MR-bilder? Hvordan lagre dem?

CT- og MR-bilder anskaffes i et spesielt digitalt format, kalt DICOM-formatet. DICOM sikrer at den høye kvaliteten på bildene beholdes. Hver CT- eller MR-skanning inneholder flere bilder i DICOM-format som må lagres på en trygg og sikker måte.

For å lagre et så stort volum av medisinske bilder, har hvert sykehus vanligvis en PACS-server. PACS (Picture Archiving and Communication System) er en sentral server der bilder lagres, og hvorfra de kan hentes ved behov. Vanligvis har sykehus en lokal, frittstående PACS, og investerer mye penger i å oppgradere lagringskapasiteten til PACS-en når den blir full. Sikkerhetskopiering kan medføre høyere kostnader.

PostDICOMs skybaserte PACS-løsninger tilbyr praktisk, ekstern lagring for DICOM-bilder. Fordi DICOM-filer hostes på internett, er de trygge mot tap av data og kan nås fra hvilken som helst enhet. Skybasert PACS har tre lag med sikkerhet, slik at pasientdata forblir konfidensielle.

PostDICOMs skybaserte PACS er mye mer økonomisk enn frittstående PACS-løsninger! Når du registrerer deg, kan du få en prøveperiode og bruke skylagring helt gratis. Ytterligere lagring kan kjøpes for nominelle kostnader, og du kan oppgradere eller nedgradere abonnementet ditt når som helst, basert på lagringsbehovene dine. PostDICOM lar deg også vise lagrede DICOM-filer gratis, med vår online DICOM-bildeviser med null fotavtrykk. Så få mest mulig ut av CT- og MR-avbildning ved å registrere deg for PostDICOMs skylagringsløsning i dag!